Venter på livet
Jeg visste hele tiden at dette kom til å bli tungt. Jeg prøvde virkelig å ikke bli forelsket, faktisk så kjempet han imot han også.. Nå sitter vi her, i hver vår by, i hvert vårt land, på hvert sitt kontinent. Savnet er ubeskrivelig vondt, og jeg føler at jeg sitter og venter på at livet skal begynne.
Jeg hater livet mitt.. Går til en jobb jeg er drittlei av, leier leilighet sammen med en arbeidsledig latsabb, har knapt sett vennene mine på flere uker, og mannen min er evig langt unna.
Nå nettopp fortalte han at han mest sannsynlig ikke kan komme på besøk om 3 uker, som vi hadde planlagt. Dvs at vi ikke får sett hverandre før 1.september. 2 måneder, jeg dør innvendig. Det er over 3 uker siden jeg kom hjem fra min to-ukers ferie hos han i Florida. Det kunne like gjerne vært 3 måneder. Dagene snegler seg av gårde og verker som betente sår..
Jeg må holde ut. Bite tennene sammen og bare konse om å overleve.
Ja. Jeg venter på livet..